Etter å ha bodd i Cape Town i over to år, kom utferdstrangen over oss. Vi hadde besøkt viltreservat før på ferie i landet, men aldri tatt ut på en ordentlig roadtrip ut i det ville Afrika siden vi flyttet hit. Så da venner kom tilbake fra Namibia, med bilder man skulle tro profesjonelle fotografer hadde tatt, fant vi den perfekte destinasjonen for vår neste ferie.
Innkjøpet av firehjulstrekkeren hadde blitt debattert en stund, ettersom vi klarte oss fint i dagliglivet med vår lille golf cabriolet, så da vi tok skrittet var det med tanke på at vi skulle ut på en røff tur. Planleggingen av turen til Namibia tok ikke lang tid. Alle reservasjoner kunne utføres via e-post.
Vi valgte en kombinasjon av camping og gjestehus for overnattingen, og hadde allarede bestemt hvilke områder vi ville besøke - Fish River Canyon, Aus, Sosussvlei, Etosha og Keetmanshoop.
Vi la i vei tidlig fra Cape Town og brukte ca 10 timer på å komme oss over grensa. Siden gubben var utålmodig og ville av asfaltveien så snart som mulig, tok vi første mulige grusvei til venstre mot Fish River Canyon, og vi så snart at nå begynte etiketten å endre seg. Siden Namibia er så folketomt er det sjelden man møter biler, og det er vanlig å hilse til motgående kjøretøy. På strekningen til overnattingsstedet traff vi to biler, og vi må innrømme at storbymentaliteten fortsatt satt i oss, så selv om sjåførene i disse bilene hilste kjørte vi frekt videre uten å løfte hånda. Vi ble flinkere etterhvert....
Et tips for alle som kjører i Namibia - fyll opp tanken ved enhver anledning, for du vet aldri hvor langt det er til neste bensinstasjon. Siden vi rota litt med å finne overnattingsstedet, brukte vi noen liter diesel som skulle vare lenger, og endte opp med å kjøre enda en omvei for å tanke opp. Skiltingen er også noe sparsommelig her ute i ødemarka, og det er lett å ta feil vei.
Aus er kjent for sine flokker med ville hester. De er veldig sky, så man må smøre seg med tålmodighet og belage seg på venting i absolutt stillhet mens man venter på at de skal komme til vannhullet. Ikke glem kikkerten! Overnattingen vår i Aus var over all forventning. Siden det var midt i ørkenen trodde vi at komforten ville være deretter, men det stemte absolutt ikke. Desert Horse Inn hadde enkeltstående små hus, med rustikk dekor og terrasser hvor utsikten kunne nytes med en øl. Middagen ble inntatt ved hovedhuset hvor betjeningen tydeligvis ville høre alt om sine gjester, og hvilke eventyr de skulle begi seg på videre.
Nå stod sanddynene for tur, i tillegg til vår første natt i telt, og vi hadde fått plass i Namibia Wildlife Resorts (NWR) campingplass Sesriem, som ligger nærmest sanddynene. Fasilitetene var helt adekvate for oss som skulle bo i telt, og dusjene ble rengjort flere ganger i løpet av dagen. Solnedgangen ble nytt i stillhet fra teltplassen før vi ordnet kveldsmaten på grillen. Neste morgen stod vi opp før soloppgang for å kjøre ut til sanddynene. Her kan man tilbringe en hel dag og ta bilder i det skiftende lyset som gir en variasjon av farger fra en annen verden. Dette var også det første stedet vi fikk testet Pajeroens kjøreegenskaper. I den løse sanden måtte sjåføren holde hodet kaldt for å ikke kjøre seg fast, og han var stolt da han fikk bekreftet at bilen (og han selv:-) svarte til forventningene.
Neste dag bar det videre opp til Etosha, og på denne strekningen fikk vi vår første punktering. Igjen la vi merke til at veiene ligger midt i ødemarka, og ikke en eneste bil passerte oss på den halvtimen det tok å skifte dekket. Vi hadde passert en bensinstasjon noen 30 kilometer tidligere, og bestemte oss for å dra tilbake for å se om dekket kunne repareres. Vi ville ikke ta sjansen på en ny punkteringen uten reservehjul. Ved siden av besinstasjonen var et gårdshus hvor den triveligste karen vi noensinne hadde møtt satte igang med reparasjonen. Dekket var fullt av små rifter som han brukte to timer på å lappe, og han tok bare 150 namibiske dollar for jobben.
NWR campen i Etosha var meget velholdt og vi skulle ønske vi kunne blitt her lenger, for ikke bare var det komfortabelt å telte, men campingplassen hadde også et vannhull hvor vi kunne sitte og betrakte de ville dyrene idet de kom for å slukke tørsten i skumringen. I tretia den første natten våknet vi av løvebrøl - en opplevelse ute sidestykke. Vi satte oss utenfor teltet og tok inn den fantastiske stjernehimmelen mens vi lyttet til løvene. Dagene ble tilbrakt med game-drives i parken, og det var kun mangelen på nistepakke som gjorde at vi måtte avbryte vår fotosafari midt på dagen for å få litt i magen. Dessuten ble det veldig varmt, og de fleste dyrene trakk inn under trærne for å få litt skygge fra den utilgivelige sola.
Etosha nasjonalpark er kjempestor, og man kan bruke timesvis i letingen etter dyra. Derfor setter man også ekstra pris på det når man finner dem, men naturen i seg selv er så slående vakker at det er ikke mangel på motiver, selv når dyra holder seg borte fra vår allfarvei. Saltpannene i parken minner en også på hvor små og ubetydelige vi er på dette kontinentet. Her får man virkelig tid til ettertanke.
Etter fire netter i Etosha vendte vi nesa sørøver igjen og kjørte mot Windhoek - hovedstaden i Namibia. Her skulle vi bare være en natt før vi dro videre til Keetmanshoop. Ved ankomst i Windhoek fikk vi tydelig merke hvor avslappet vi hadde vært inntil da, for plutselig måtte vi forholde oss til vanlig bytrafikk, fotgjengere og en støy som sikkert ikke var spesielt brysom for de lokale, men for oss som kom fra ødemarka var det nesten uutholdelig. Gjestehuset vi hadde booket var fredelig nok, faktisk som en liten oase i byen, men det var tydelig at vi ikke ville bli i hovedstaden lenger enn absolutt nødvendig. Så vi inntok middagen i nærheten på en meget god restaurant, tok kveld og kjørte videre tidlig på morgenen.
Keetmanshoop er en ordentlig ørkenby, med trivelige innbyggere som synes det er spennende å treffe gjennomreisende. Igjen var vi innbooket på et gjestehus med de triveligste vertene du kan tenke deg, som ikke visste hva godt de skulle gjøre for oss støvete turister, og vi visste at her måtte vi komme tilbake ved neste Namibiatur. Utenfor byen ligger Giants Playground - et område med store kampesteiner som ser ut som de er blitt kastet rundt av kjemper, og Kokerbom-skogen som absolutt er verdt et besøk. Kameraet gikk nesten varmt med alle de flotte motivene. Kokerbom treet (eller quiver tree) er egentlig en aloeplante som gror på steingrunn og som i blomstringstiden i juni og juli får vakre gule blomster. Blomstringen skjer først når treet er 20-30 år gammelt, og de kan bli opptil 300 år gamle.
Våre 10 dager i landet var nok til å gi mersmak, og neste gang vil vi prøve å komme enda lengre nord, og kanskje også utforske mer av den østlige delen av landet. Skeleton coast er også på ønskelista. Dette er landet for dem som søker fred og ro i vill, øde natur, men som også vil utfordre sin egen kjøreferdigheter i terreng som krever firehjulstrekker med sjåfører som vet hva de driver med.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar